Boplasser på Totenåsen

Vi har lagt ut kart der de tidligere boplassene er tegnet inn. Klikk her for å komme til kartsiden.

Menneskene langs Kongevegen

Langs den gamle kongevegen over Totenåsen, helt fra der den tar av fra grendevegen i Garsjøroa i Hurdal, var det boplassen med jevne mellomrom like til der den egentlige Totenbygda begynner. Dette vil si strekningen mellom skyss-stasjonene Garsjøen i Hurdal og Grøna på Toten. De første som bosatte seg var en del av den finske innvandringa som begynte  her  rundt 1640.  det ser ut som om Brennsætra, Grøna og Kroken var de første stedene det ble fast bosetting, i nevnte rekkefølge. Denne kongevegen var ikke den første vegen over Totenåsen. Fra gammel tid var det en ride- og slepeveg omtrent der kongevegen går. Men på noen strekninger kan vi enda i dag se rester etter ridevegen enkelte strekninger.


 Prom (stikkrenne) fra 1795

Kongevegen, eller «Den vestlige Trondhjemske kongevei», som den egentlig heter, var ferdig i 1795. Dette var 40 år etter at «Hurdalens  Glassværk» var satt i drift. Samtidig som vegen var åpnet ble det skyss-stasjoner i Garsjøen i Hurdal og på Grøna på Totensiden. En periode var det også «lasskjørerplass» i Brennsætra. I gamle protokoller fra skyss-stasjonene kan vi se hva slags personer som benyttet seg av skyssordningen. Her nevnes øvrighetspersoner av mange slag, lensmenn, prester, offiserer og andre. Men kanskje det store flertall av de som ferdes langs vegen benyttet «apostlenes hester». Halvdan Hegtun nevner i sin bok «Ti liv», at Mustad fabrikker i Gjøvik/Vardal benyttet vegen over Totenåsen i perioder da det hverken var åpent vann eller sikker is på Mjøsa. Dette dreide seg både om råjern fra Sverige og ferdigprodukter fra jernstøperi og spikerfabrikk som skulle til Kristiania. De tunge bakkene opp til åsen på begge sider var da en skikkelig utfordring. Like ved fylkesgrensa har vi noen bratte bakker som fortsatt heter «merrasprengbakka», som sikkert fikk sitt navn i disse tider.

Etter hvert ble det flere som også bosatte seg langs denne ferdselsåren. To småbruk til kom det også etter hvert i tilknytning til vegen. Først Kultom og deretter Villerud. Men ellers er det boplasser uten jord eller med små åkerlapper som kom til å prege bosettingen. Disse vil vi senere omtale en for en, her vil vi bare nevne noe av det som preget menneskene som bosatte seg her. I gamle folketellinger nevnes de bl. a. som «husmenn uten jord», «dagarbeidere», eller som fattige huseiere. De høstet nok også av det som Totenåsen kunne by på av vilt, fisk og bær, både til eget bruk og for salg. Men det er også verd å merke seg at blant disse finner vi en skjebinder (som laget vevskjeer), en meisbinder, en nølemaker (som lager tretrau), en hjulmaker (det var sikkert godt å ha en som kunne reparere et hjul for de veifarende), og en steinhugger. (Det fortelles at han både laget kvernsteiner og leverte ferdighuggen stein til trapper).  På det meste var det ca. 25 bosetninger i området.

Det ser ut som om Totenåsen hadde sin storhetstid fra sist på 1700-tallet og omtrent ett hundre år framover. Da kan det en tid ha bodd så mye som 70 – 80 personer i dette området. Det var omgangsskole her, og fast skole sist på 1800-tallet. En kan tenke seg at denne siste hadde sitt tilhold i Brennsætra.


 
I 1883 ble den nye vegen gjennom Skreiberga ferdig. Denne var fri for bratte bakker, og en mye bedre veg. Dette førte til nedgangstider for trafikken over Totenåsen. Skyssordningen her opphørte og skyss-stasjonene ble avviklet. Gårdene Garsjøen og Grøna ble vanlige gårdsbruk igjen. Den store bygningen som hadde stått på Brennsætra da det var lasskjørerplass her ble flyttet til Toten og tatt i bruk som hotell på Hoff. Den ene etter den andre av boplassene langs vegen ble fraflyttet, og husene ble revet. Når vi kommer 12 – 15 år ut på 1900-tallet bor det, syd for Torsætra folk bare på Tåmåsstugua, Brennsætra og Nygård, i tillegg til de tre brukene Villerud, Kroken og Kultom.


Oline og Laurits Solbakken - de siste som drev Brennsætra som gårdsbruk.

Det som også har vært med å prege livet på Totenåsen helt opp til vår tid var sæterdriften. I gammel tid var det påbudt for gårdbrukerne å bruke de sætrene de hadde. Og like til etter andre verdenskrig var det et yrende liv på og rundt sætrene. Det gikk både person- og mjølkerute fra Toten og ut over åsen, og dette gjorde at det var et aktivt liv her hele sommern og til langt ut over høsten. Nå er det kommet en ny tid med andre aktiviteter. Siste halvdel av 1900-tallet og etter århundreskiftet har vært preget av at det har kommet hytter i et stort antall. Dette har gjort at det fortsatt er liv på Totenåsen, til hvile og rekreasjon for mange i en oppjaget tid. Kanskje kan det være en berikelse for disse også, å få kjennskap til livet som var her i tidligere tider.  I håp om at dette kunne skje oppfordrer vi de som kanskje leser disse linjene, til å lese videre og se litt på det Olavskilden Arbeidslag har arbeidet med. I våre vedtekter kommer vårt ønske til uttrykk på denne måten: «Olavskilden arbeidslag er stiftet for å bevare, restaurere og gjøre kulturminnene på Totenåsen mer kjent. I tillegg ønsker laget å arbeide for gode sosiale relasjoner, både innad i laget og overfor almenheten.»

Vi er takknemlige for den hjelp og støtte vi har fått fra mange hold, også når det gjelder det vi her forsøker å presentere i bilder og omtale av det vi har arbeidet med, og for tillatelse til bruk av kilder. Ut over folketellinger, tidligere utgitte artikler, bl. a. Johan Brennsæters artikkel om Brennsæterroa i Toten Historielags årbok 1979 (Link til denne finner du nederst på denne sida), Einar Engens artikkel i Norsk kulturminnefonds årbok 2012, kopiering av gamle dokumenter hos Brennsætras eiere, Mathiesen Eidsvoll Verk og  Mjøsmuseet. 

Ċ
webmaster olavskilden,
26. jan. 2013, 13:49